HenrikWLs tankebøtte

Et lovvforslag fra Arbeids- og inkluderingsdepartementet går ut på at det skal bli vanskeligere for yrkesskadde å få utbetalt erstatningen de rettmessig har krav på, da bevisbyrden skal tilfalle dem. Tygg litt på den.

Her skal altså mennesker som allerede er syke og svake gå igjennom den ekstra belastningen det er å selv skulle ha ansvar for å sikre bevis på at lidelsen de har er et resultat av yrkesmessige forhold. Allerede i dag så er jo prosessen en belastning for yrkesskadde, og allerede i dag er det mange som ikke får erstatningen de har krav på; fordi de rett og slett ikke orker å sloss mot systemet, men også fordi saker treneres, diagnoser blir feilstilt og generell mangel på kompetanse eller vilje (eller begge deler) hos hjelpeapparatet kaster kjepper i hjulene for dem.

I tillegg til dette så er jo signaleffekten dette gir at man mistenkeliggjør de yrkesskadde. "Jasså, så du tror du kan komme her og snylte til deg fellesskapets penger du?" Denne mistenkeliggjøringen i seg selv vil antakelig være nok til at mange velger å heller lide i stillhet.

Men det er vel kanskje også hensikten med lovforslaget, hva vet vel jeg? Jeg klarer ikke finne ut av om våre folkevalgte er dumme, inkompetente, onde eller en kombinasjon (kanskje alle 3?). Men under denne regjeringen så virker det som om spesielt de aller svakeste, de uføre og sykelige, virkelig har fått smake pisken. Bjarne Håkon Hansen ville ha dem "opp om morra'n" (ett av de mest arrogante slagordet jeg har hørt fra en politiker noen gang), late som de jo tross alt er. Og nå vil altså Dag Terje Andersen sørge for at ingen av dem skal klare å sutre seg til yrkesskadeerstatning, frekke fantene.

Jeg gir opp. Det er vel lenge siden jeg mistet troen på systemet, men det sementeres daglig.

Bjørn Fjeldstad fra politiets Data- og materielltjeneste drømmer om et samfunn likt det i filmen "Minority Report", hvor kriminelle blir pågrepet før de begår lovbrudd.

De fleste av oss som så filmen betraktet den vel som et skrekkeksempel på hvor galt det kunne gå i et totalitært overvåkningssamfunn, og som en advarsel mot å bevege seg i samme retning selv. Men dette poenget har altså gått hr. Fjeldstad hus forbi, og han ønsker seg altså noe tilsvarende. Det er virkelig skremmende.

Det er vanskelig nok å bevise noe som har skjedd, og ikke en gang determinister tror at vi med sikkerhet kan bevise hva som kommer til å skje. Slike som Fjeldstad er en reell og umiddelbar trussel mot friheten, og bør bekjempes med alle mulige midler.